Handelshøyskolen
BI
24.
september 2002
Ved
inngangen til 2002 kostet en euro om lag åtte kroner. Nå (september 2002) er
prisen seksti-søtti øre lavere. Det betyr at den norske kronen har styrket seg
med 7-8 prosent mot fellesvalutaen i Europa. Og med om lag det dobbelte mot den
amerikanske dollaren.
En norsk
eksportør, som selger sitt produkt for 100 euro, vil nå sitte igjen med 735
kroner snarere enn 800 kroner. Om han går halvannet år tilbake, til vinteren
2001, ville de 100 euroen gitt ham 820 kroner i kassen. Den sterke valutaen er
med på å forklare hvorfor mange norske industribedrifter møter veggen i disse
dager. Dette skaper økende uro på mange hold.
Blant forhold
som betyr mye for valutakursforventninger, er størrelsen på de fremtidige
valutainntektene. Ettersom råvarepriser viser mye større fluktuasjoner enn
priser på halvfabrikata og ferdigvarer, opplever land som er store produsenter
– og eksportører – av råvarer, betydelig større fluktuasjoner i sine
valutakurser enn andre land.
Basert på
daglige observasjoner for 1990-årene hadde Norge langt mindre variasjoner i
valutakursen enn Canada, New Zealand og Australia. Variasjonene i
eksportprisene var imidlertid langt større for Norge. Et tredje trekk i bildet
var den norske kronens tendens til å komme tilbake til sitt utgangsleie. De tre
andre landenes valutaer derimot hadde alle klare, langsiktige trender. Hvordan
kan det ha seg at den norske kronen seilte i flau bris mens valutakurser for
andre land med en mindre ustabil utenriksøkonomi, opplevde stiv kuling med
storm i kastene? Hva gjorde vi annerledes enn de andre? Dette er vanskelige
spørsmål å besvare. Med gode svar her står vi bedre rustet til å forstå utviklingen
etter innføringen av de nye forskriftene for penge- og finanspolitikken fra
mars 2001.
Kronen
var så stabil fordi markedet stort sett forventet at den skulle være det. Og
fordi virkemiddelbruken – bredt definert – ble innrettet mot å få kronen
tilbake til utgangsleiet når den i relativt korte perioder viste større avvik.
Som således bare ble av midlertidig karakter.
Tre
virkemidler ble tatt i bruk for å låse forventningene til den fremtidige prisen
– eller valutakursen. For det første etableringen av Statens petroleumsfond.
Med forventninger om betydelige statlige inntekter fra produksjon av olje og
gass, og med ønske om ikke å bruke disse fortløpende, var det viktig med et
egnet institusjonelt rammeverk. Det statlige oljefondet, eid av Finansdepartementet
og profesjonelt forvaltet av Norges Bank, fikk fra midten av 1990-tallet
tilført midler. Disse midlene ble i sin helhet holdt i utlandet, i form av
utenlandske aksjer og obligasjoner. Opptjening av pengene ble adskilt fra
bruken av dem.
Med så
store midler som det her etter hvert ble snakk om, var det meget fordelaktig,
rent valutapolitisk, at staten stod som eier av dem. Det skyldes ganske enkelt
at staten, i motsetning til privat sektor, ikke trenger noen kompensasjon for å
ta valutakursrisiko.
Det andre
virkemidlet var forskriften om valutapolitikk av mai 1994. Ved avvik fra
utgangsleiet skulle virkemiddelbruken ta sikte på etter hvert å bringe kursen
tilbake til dette leiet. Den norske kronen fulgte denne tilbakevendingsregelen
meget godt. Her fikk vi en selvforsterkende prosess: Når kursen oppfører seg
slik forskriften tilsier, styrkes tilliten. En god ”track record” for
valutakursen er med på å sementere og å stabilisere forventningene til den
fremtidige kursen.
Det
tredje virkemidlet var det alvor med hvilket aktørene på de andre
politikkområdene betraktet valutapolitikken. Politikerne klarte, tross mye
skrik og skrål, å holde en rimelig balanse mellom offentlige inntekter og
offentlige utgifter. Det bidrog til å holde inflasjonen lav. Partene i
arbeidsmarkedet la til grunn en stabil valutakurs. Dermed fikk de også et stort
ansvar for sysselsettingen: Høyere lønnsvekst enn i andre land – uten
tilsvarende raskere vekst i produktivitet – gir en umiddelbar svekkelse av
konkurranseevnen. Når man likevel tillot seg det, ble det fra NHO og LOs side
lagt økt kraft i arbeidet for å holde lønnsøkninger innen passende rammer.
Det at
finanspolitikken og inntektspolitikken tok innover seg det pengepolitiske
regimet – dvs. målet om en stabil valutakurs – virket i seg selv
stabiliserende. Med god styring av samlet etterspørsel i økonomien, og med
alvor i arbeidet for å holde lønnsøkningene på passende nivå, økte
troverdigheten til at morgendagens valutakurs ikke ville være så veldig
forskjellig fra dagens. Da prisen på en euro lå over 9 kroner ved utgangen av
1998, fant de som trodde på tilbakevendingsregelen det opportunt å kjøpe
kroner. Man kunne forvente en fremtidig valutagevinst, i tillegg til den høye
kronerenten man underveis kunne glede seg over. Og ganske riktig, gjennom 1999
styrket kronen seg kraftig, med om lag 10 prosent. Samtidig, og det må
understrekes, som signalrenten til Norges Bank ble satt ned med til sammen 2,5
prosentpoeng gjennom dette året.
Er en
tilbakevending til stabil valutakurs, basert på tilbakevendingsregelen, mulig å
tenke seg?